Publisert 20. august, 2018

Samtale med Maria Kjos Fonn

Maria Kjos Fonn tror at mange har lyst til å tro det beste, så lenge de kan. Men for hovedpersonen i hennes nye bok kunne det gjerne vært noen voksne som heller stilte et spørsmål en gang for mye.

Hva betyr begrepet «kinderwhore» for deg?

Begrepet er en referanse til en grunge-estetikk på 90-tallet som særlig Courtney Love sto i bresjen for, hvor man blander det barnlig feminine med det pønka. Moren til hovedpersonen i boka, Charlotte, dyrker Courtney Love som idol, og Charlotte tar etter. Men det handler mest om Charlotte blir seksualisert, og seksualiserer seg selv, allerede fra tolvårsalderen når hun blir utsatt for overgrep. Hun prostituerer seg en gang og bytter sex mot dop og alkohol, og er jo sånn sett en barnehore, som begrepet kan oversettes med. Hun har et numment og avskåret forhold til kroppen sin, og er like mye et objekt for seg selv som for andre. Samtidig har jo overgrepsmannen, og mer indirekte moren, gitt henne tilbakemeldinger på utseendet og ingenting annet fra hun var liten, og dermed får hun et veldig ambivalent forhold til utseendet sitt, som er det eneste som har gitt henne oppmerksomhet, om enn av verste sort. Hun sier ett sted at hun ikke eier kroppen sin, men samtidig er den alt hun har.

Hvor vanlig følelse tror du dette er for unge kvinner, kanskje til og med kvinner generelt, det å ikke eie kroppen sin, men samtidig være fanget av den på en eller annen måte?

Jeg tror særlig mange unge jenter kan ha en opplevelse av det, mange opplever å bli fremmedgjort av puberteten i seg selv, og så kommer den objektiviseringen som jenter kan bli utsatt for over alt: i skolegården, på gata, i media også videre. Mange har et enormt fokus på å disiplinere kroppens ytre, men glemmer kanskje hva de selv har lyst til, fra innsiden. Så kommer de som blir utsatt for overgrep, hvor det blir mye mer komplisert. Når det er sagt, lever jo veldig mange kvinner frie i kroppene sine, og kjenner seg overhodet ikke igjen i en objektrolle.

I en anmeldelse ble det trukket fram hvordan boka setter ord på det kjipe med å være ung, i en eller annen generell forstand. Men jeg opplever historien mer spesifikk enn som så, selv om den likevel resonnerer langt utover seg selv?

Ja, det er mange som har skrevet gode oppvekstromaner om ungdommen i seg selv, som ofte er en veldig skjelsettende, vanskelig opplevelse uten traumer eller psykiske lidelser. Men denne boka handler om en ganske spesiell oppvekst, hvor hovedpersonen først utsettes for omsorgssvikt og overgrep, og så havner i et ekstremt kjør av selvdestruksjon, fornedrelse og etter hvert institusjoner. Jeg vil si det er en roman om overlevelse. Først om å prøve å overleve ved å være ekstremt utagerende for å takle smerten, for så å snu trassen og kraften hun har brukt til å ødelegge, til å prøve å stable livet sitt sånn noenlunde på beina.

Hvor avgjørende tror du det å utagere er for å overleve for henne?

Veldig avgjørende, for det er det eneste språket hun har for å kommunisere et ekstremt raseri og en ekstrem ensomhet. Hun blir ikke møtt av voksne når hun prøver å fortelle hvordan hun har det, men hun klarer heller ikke å forholde seg til det eller forstå det selv, for hvis hun gjorde det, ville hun brutt sammen. I tillegg blir det en måte å utspille skammen og selvhatet hun føler på, hun prøver å legge opp til å bli fordømt for det hun gjør, før folk fordømmer henne for det hun er. Mange av utageringsmekanismene, som sex og rus, handler også om å bedøve seg selv, bli nummen og frakoblet. Det blir et stort tilleggsproblem for henne, men fyller også en funksjon: livssituasjonen og det som har skjedd blir for mye å takle, så hun må melde seg ut av det, bli en slags ekstern person i sitt eget liv.

Er det konkrete måter hun blir møtt på som du tenker kunne og burde vært helt annerledes? Da tenker jeg ikke på i hjemmet, men av de andre voksne hun støter på? Hvorfor tror du det er at de kan være så utilstrekkelige? For jeg oppfatter ikke at hennes reaksjonsmønster er uforståelig, tvert imot at det har sin egen form for rasjonalitet.

Hun har en barneskolelærer som reagerer på at hun mobber andre barn, men ikke later til å se andre varselssignaler, selv om de er der. Det tror jeg handler om at hun er skoleflink, tøff, verbal og opptatt av å holde en fasade. Jeg mener hun, og en bibliotekar hun ofte støter på, kunne spurt en gang til, undersøkt mer. I ungdomspsykiatrien opplever hun at det er et tingliggjørende fokus på symptomer, mens ingen vil snakke med henne om den ekstreme eksistensielle unntakssituasjonen å være borte fra skole, familie, venner og innlagt på lukket avdeling når man er femten. Når det er sagt, er det en pleier, Bjørn, som jeg mener gjør veldig kloke ting for å nærme seg henne. Han skjønner at hun er glad i å lese, og gir henne en bok han tror vil treffe noe i henne. Han ser henne for den hun er, ikke bare sykdommen. På det tidspunktet er hun altfor mistenksom og skadd til å kunne stole på en annen, men likevel tror jeg håndteringen hans sår et frø for at hun senere i livet tør å slippe andre mennesker innpå seg.

Mange vil nok tro det beste, så lenge de kan, og både datter og mor prøver å få situasjonen til å virke bra utad. For mange voksne blir det også veldig vanskelig å håndtere en som er så seksuelt utagerende og utfordrende – hva kan man legge seg opp i, hva kan man kommentere? I tillegg tror jeg selvhjulpne, skoleflinke barn ofte havner under radaren. Første gangen det blir slått alarm, er når ungdomsskolæreren ser at karakterene daler.


Samtalen med Maria Kjos Fonn vil fortsette torsdag under God natt, Oslo. Hvem som vil ordstyre den, offentliggjøres 27. august.