Publisert 25. august, 2018

«Om å slippe å være barnet mer»

Kjersti Annesdatter Skomsvold tenker det ligger en stor frihet i å ha ansvar for eget liv. Det er én av mange grunner til at hun kalte sin nye roman for «Barnet».

 

Du har kalt din nye bok «Barnet». Hvorfor det?

Bøkene i et forfatterskap henger alltid sammen, og kanskje det begynte med den siste setningen i min forrige roman, «33», som også omhandler et barn: «Barnet må være ordene i denne boka, for hvordan skulle du ellers kunne forestille deg det?»

Mens jeg skrev dukket det opp flere grunner til at jeg kalte den nye romanen min «Barnet» – som at historien er fortalt til et barn, og at den handler om å slippe å være barnet mer, det dukker opp nye grunner fremdeles.

Hvorfor tror du ønsket om å slippe å være barnet mer kan føles så sterkt, og oppleves så viktig? Og i hvilken grad kan det henge sammen med ønsket om å få barn?

Jeg tenker at det er stor frihet i å ha ansvar for eget liv, og det er i bunn og grunn enklere å være den som må være sterk, enn å være barnet som er  avhengig av andre. Ønsket om å få barn kan jo komme av så mye, men for meg hang det blant annet sammen med å være på et godt sted i eget liv. Det mest overraskende med å få barn synes jeg er i hvor sterk grad det knytter meg til min egen barndom.

På hvilken måte knytter du det til din egen barndom?

Det får meg til å huske ting fra egen barndom, eller å forestille meg hvordan jeg hadde det som barn. Nå har jeg for eksempel akkurat lagt gutten på to år til å sove, og vi øver på at han skal sovne alene, etter at vi har sunget for ham, og jeg tenker på hvordan det er å være to år og høre foreldrene romstere rundt på kjøkkenet, jeg husker jo ikke dette selv fra jeg var så liten, hva jeg tenkte og følte, men kanskje minnene likevel sitter i kroppen på et vis.

Eller som i sommer, da vi var på hytta hvor jeg har vært hver sommer siden jeg ble født, og jeg la merke til hva barna la merke til, som gresshoppene. Da jeg var liten fortalte mamma meg at gamle folk som oldemoren min ikke kunne høre den tynne lyden, og jeg husket hvor merkelig jeg syntes det var.

Hva tenker du om det at boka ble så knyttet til en eller annen tendenslesning om «morskapslitteratur»? 

Tendenslesninger synes jeg i utgangspunktet ikke er særlig interessant, men jeg har nok tidligere bare tenkt at det hører med til bokhøsten og avisenes behov for å forenkle og kategorisere.

Denne gangen var det annerledes og bekymringsverdig fordi kommentaren i Dagbladet var så preget av drittslenging uten saklige og gode begrunnelser, og fordi det åpenbart handlet om kjønn – at kvinnelige erfaringer, som det å sette et menneske til verden, ikke skal ta for stor plass.

I en av anmeldelsene ble også jeg-et i boka veldig knyttet opp mot deg. I den sammenheng syntes jeg det var interessant hva Sheila Heti, som i år ga ut «Motherhood», svarte i et intervju da hun ble stilt spørsmål som antydet at hun var den samme som fortelleren. Hun svarte noe sånn som: Det er ikke meg, det er fortelleren, selv om fortelleren ligner og trekker veksler på meg og mine erfaringer. Hun mente at det var dit samtalen hadde flyttet seg nå, at det holdt å si det på den måten («det er ikke meg, det er fortelleren meg») og at folk skjønte denne forskjellen ganske fort nå. Men så ble jeg ikke riktig så sikker likevel.

Jeg synes Sheila Heti svarer godt på spørsmålet, og jeg håper at vi kanskje endelig, etter den ganske merkelige debatten rundt såkalt virkelighetslitteratur, begynner å bevege oss videre, og at det er en bedre forståelse for dette nå.


Samtalen med Kjersti Annesdatter Skomsvold vil fortsette lørdag under God natt, Oslo. Hvem hun vil samtale med, offentliggjøres førstkommende mandag.