Zeshan Shakar

Zeshan Shakar (f. 1982) påstår ikke at han kjenner hele sannheten. Men han sitter på sin egen sannhet.

I «Tante Ulrikkes vei» flettes to historier sammen, to unge gutter sin historie, fortalt med deres stemme, deres ord.

Mo og Jamal, som bor i hver sin oppgang i en blokk på Stovner, har begge fått en mail fra en forsker fra NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) som skal kartlegge ungdommers hverdag i Groruddalen. De sier ja til å være respondenter. Men mens Mo vil skrive, vil Jamal vil snakke inn i en opptaker.

Mo og Jamal er ikke redusert til to forenklede representanter, men representerer to perspektiver, med hver sin livssituasjon, forskjellige ressurser, behov og lyster. Ved å trekke fortelleren ut, og ikke røre for mye, viser Tante Ulrikkes vei hvordan historiene man forteller seg selv og andre, preger oss, og hvordan dette skjer på både individ- og samfunnsnivå. Hvordan ytre trykk kan spille inn på vidt forskjellig vis, og hvordan ulike omstendigheter skaper ulike muligheter.

«Jeg tror at privilegier veldig ofte er usynlige for dem som har dem, men de er desto mer synlig for alle dem som ikke har dem», uttalte Shakar i et fint intervju med Agenda. «Og det er en så jævlig rar følelse, for mens jeg skrev den så husker jeg at jeg tenkte: 'Er ikke dette litt dølt? Jeg slår inn masse åpne dører, folk vet jo om sånne ting.' Og så gjøkke folk det! De har ikke sett hvordan fremmedgjøringsmekanismer funker.»

«Tante Ulrikkes vei» har nå et opplag på 50 000 eksemplarer. Tidligere i år vant Shakar også Tarjei Vesaas' debutantpris.

Han er utdannet statsviter, har studert økonomi på BI og jobber til daglig på Oslo rådhus.