Camara Lundestad Joof

Camara Lundestad Joof f. 1988 er lei av å snakke om det.

«Eg snakkar på konferansar, i departement, på demonstrasjonar, på institusjonar. Eg skriv teaterstykke, eg står på scena, eg snakkar med politikarar, lærarar, elevar, journalistar, eg svarar på lange e-postar og på korte Facebook-meldingar. Eg skriv denne boka.
Eg er redd heile livet mitt er blitt redusert til hudfargen min. Og at eg sjølv har vore delaktig i det.
Redd for at eg har selt brunfargen min til den kvite offentlegheita, og at eg no kapitaliserer på det.»

Dette skriver Camara Lundestad Joof halvveis ut i «Eg snakkar om det heile tida», som ble utgitt på Samlaget i vår.

Den lille boka, på 94 sider, er en kraftfull, klartenkt og klok refleksjon om rasisme. «Eit vitnemål, ein appell og ein selvransaking», som forlaget omtaler den som. Men må hun snakke om det lenger, lurer hun på? Hun bestemmer seg av og til for å slutte. Men så fortsetter hun. Tar på seg rollen som pedagog og har lignende samtaler, igjen og igjen. Hun er redd det går bakover. Hun synes i alle fall det går for sakte fremover. Og innerst inne er hun redd det ikke hjelper.

«Kan vi endre samfunnet ved å vitne?
Eg vil ha fakta.
Kor mange historier treng vi?
Kor mange historier er nok?
Hjelper det med ein hashtag?»

Camara Lundestad Joof er husdramatiker på Dramatikkens hus, scenekunstner og musiker og har bygd opp barne- og ungdomsteatret Den Mangfaldige Scenen i Oslo. Hun har i flere år turnert rundt med den fabelaktige monologen «Pavlovs Tispe», der hun leker med folks fordommer og merkelapper gjennom å veksle mellom å snakke gebrokkent norsk, dansk, nordnorsk, østlandsk og nynorsk.